Anmeldelse av utstillingen Cosmology – Gitte Sætre og Frans Jacobi, Small Projects, 04.12.2021 – 19.12.2021, Tromsø
Utstillingen Cosmology er sjelegransking som vil menneskeheten vel, skapt av to kunstnere som ønsker å ekspandere vår bevissthet om kjærlighet og koeksistens.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
En del av et tre hentes opp fra Eidsvatnet innerst i Sognefjorden. Bundet til et biltak kjøres stokken til Bergen, og på reisen våkner den til liv. Den utvikler språk og begynner å reflektere over verden. Samtidig begynner kunstnerne Gitte Sætre og Frans Jacobi sin virkelighet å forandres. Kunstnerparet blir forvirret fordi de plutselig befinner seg i to koeksisterende verdener. Parallelt med menneskets virkelighet, en forestillingsverden preget av illusjoner og forkvaklede idealer, dukker det opp et bevissthetsfelt fra naturen, med utspring i trestokken.
Slik begynner Sætre og Jacobis videokunstverk Are you ready? (2020), som i form av en syv episoder lang TV-serie vises samtidig på syv skjermer plassert ulike steder i visningsrommet Small Projects i Tromsø. TV-serien har et dokumentarpreget narrativ med utstrakt bruk av voiceover og monologer, eller taler holdt av trestokken selv eller av kunstnerne. Et høydepunkt er et besøk av den amerikanske poeten CAConrad som spiller seg selv, leser dikt og drikker seg dritings sammen med stokken. Trestokken som kaller seg «The Living Unliving Surveillance Poet», har klart antropomorfiske trekk. Som en onkel reisende Mac, observerer den menneskenes verden fra en utenforstående sitt synspunkt. Den reflekterer over språk og kjærlighet og foreslår en konstruktiv vei ut av samfunnstraumer og andre problemer. Fremfor å være et forsøk på en sann stemme fra naturen, fungerer den som en mediator for en slags aktivisme og for kunstnernes samfunnspolitiske synspunkter. Ikke minst er TV-serien full av humor, en kvalitet jeg setter stor pris på, og som det gjerne kan være mer av i norsk samtidskunst.
Serien er også meta, den bryter gjerne den fjerde veggen, bakgrunnsmusikken kommenteres, assistentene bak kamera filmes. Jeg liker formen, at kunstnerne spiller seg selv, samtidig som man ikke kan vite sikkert hva som faktisk er dokumentarisk og ikke. Var det kunstnernes eget hjem vi fikk se, og er Frans Jacobi en fyr som sitter å mediterer i lotusstilling på fritiden? At verket deles opp i episoder passer med variasjonen i alle temaene som tas opp, fra systemisk rasisme, integrering og strukturer i samfunnet og kunstnerlivet under Covid 19-nedstegningen. Sistnevnte tema er dokumentert på en nærmest dagbokaktig måte, og den ekspanderende bevissthetstilstanden kunstnerne opplever i begynnelsen av serien, virker glemt til fordel for sukking over at man ikke kan spise ute eller gå til frisør. Denne digresjonen er kun midlertidig, og serien avsluttes med en optimistisk fremtidsvisjon der Norges nye fredsminister bidrar til fred i Midtøsten, en spørrerunde blant folk på gata i Bergen der samtlige bekrefter at de er klar for et samfunn basert på aksept og kjærlighet, og en fengende musikkvideo om fellesskap, seriens beste musikkinnslag.
En publikummer i galleriet vil antakeligvis bare få med seg smakebiter av TV-serien, eventuelt se alt, men i feil rekkefølge. Dette er løst ved at små papirkort med nettadressen til videoserien ligger her og der i galleriet slik at den er tilgjengelig på ens egen skjerm utenom åpningstidene.
Utstillingen består, i tillegg til de syv TV-episodene, av en serie bilder og en rekke plakater med slagord og korte setninger som refererer til, og reflekterer TV-serien. «LEFT-OVER MARKET ENTHUSIASM», «tendency to fuck up while you try not to» og «CLIMATE CRISIS WHERE IS MY DRINK?» er noen av utsagnene som presenteres på veggene. I tillegg henger trestokken fra Eidsvatnet i hovedrommet som et fysisk anker for det vi ser i videoene.
Bildeserien består av rundt tretti digitale collager i form av tarotkort eller lignende bildekort som brukes til å spå med. Det er et nydelig og spøkefullt verk som også ironiserer over slike spåkorts ofte tilfeldige og absurde symbolikk. Monteringen i en horisontal linje langs kortveggene innerst i hovedrommet, gjør dem lett å studere, men det kunne vært mer interessant å se dem i arbeid, spredt utover i en formasjon eller i bruk av publikum.
Det legges i stor grad vekt på det tekstlige i Cosmology og utstillingens hovedkarakter, trestokken, innrømmer i første episode at den er opphengt i språket. Det blir også tydelig i tv-serien at stedet Eidsvatnet ikke er tilfeldig valgt, for med utsikt utover vannet ligger filosofen Ludwig Wittgensteins (1889–1951) hus, nå et gjenoppbygd kulturminne. Man tror det er her Wittgenstein skrev mesteparten av sitt hovedverk «Filosofiske Undersøkelser» (1953), en bok som tar for seg språkets kompleksitet og som siden fikk stor betydning for lingvistikk og språkfilosofi.
Med så mye fokus på språk er det merkelig å oppdage at det også er nedprioritert flere steder i videoverket. Antallet skrivefeil i undertekstene og den muntlige engelsken er lite flatterende. Kunstnerne har kjøpt mange tjenester som animasjon, musikk og diverse assistanse, og jeg forstår ikke hvorfor de ikke har brukt en korrekturleser. En automatisk stavekontroll kunne også ha luket ut mye. Enten er det slurv eller så kommer det av en gi faen-holdning, en opposisjon til det korrekte, kanskje inspirert av den spontane, ukorrigerte litterære arbeidsformen «stream of consciousness». Uansett stjeler det verdifullt fokus fra innholdet i teksten, som allerede er pakket med informasjon.
Utstillingen Cosmology er både aktivistisk, med en tydelig misjon, og humoristisk i stilen, noe som åpner for å tolke den både ironisk og oppriktig. For meg er utstillingens hovedverk TV-serien «Are you ready?» da det er et omfattende og forseggjort videoarbeid som inneholder mye informasjon. Den kunne godt fått mer plass. Det var givende å se den i riktig rekkefølge på nettsiden og jeg undrer på om ikke det kunne vært lagt opp til den muligheten i galleriet også, gjerne med hodetelefoner siden lydsporet er en viktig del.